Historie

 

Lenker

OESSH sentralt

Det latinske patriarkat i Jerusalem

 

>> Flere lenker

 

 

Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem

Reetablering av ordenen i 1847

 

 

Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem er en katolsk orden som i sin nåværende form ble reetablert av den salige pave Pius IX i 1847. Pave Pius XI reetablerte ordenen samtidig med at han flyttet sete for den latinske patriark av Jerusalem tilbake til Jerusalem. Paven fornyet ordenen og gav den i oppdrag å være en verdensvid åndelig og økonomisk støttegruppe for det nyetablerte latinske patriarkat i Jerusalem.

Gjeninnsettelsen av den latinske patriark i Jerusalem ble gjort i overensstemmelse og med tillatelse fra det osmanske riket. Benevnelsen og avgrensningen av området eller territoriet som ble omfattet av det latinske patriarkat i 1847 ble i datidens kirkelige dokumenter omtalt som Palestina. Idag omfatter det latinske patriarkat samme område, men som idag er fordelt på flere land, bl.a. Israel, Palestina og Jordan. Ordenen ble ledet av paven selv, men ble fra den hellige pave Pius X ledet av en kardinal. Ordenen har imidlertid røtter tilbake til middelalderen, se Historie -Tiden frem til ca. 1300 av historiker Knut Arstad.

 

Etableringen av ordenen i Norge i 2008

 

Den første norske ridder av den hellige grav fra nyere tid er Knut Peter Lyche Arstad. Han ble slått til ridder i 2004 i det svenske stattholderskapet. Den magistrale delegasjon i Norge ble etablert i 2008. Daværende generalvikar P. Arne Marco Kirsebom SSCC ble utnevnt som Storprior. Senere samme år ble Knut Peter Lyche Arstad utnevnt til første Magistral Delegat for Norge for en periode på fire år. Fra januar 2013 overtok Helene Lund etter Arstad. Ordenen har per dags dato tolv medlemmer i Norge..

 

 

Historie -Tiden frem til ca. 1300

(av historiker Knut Arstad)

 

 

 

Godfrey de Bouillon, hertug av nedre Lothringen, var en av lederne for det første korstoget som den 15.-17. juli 1099, etter bare fire ukers beleiring, vant kontrollen over Jerusalem. Godfrey ble deretter den første kristne hersker over Jerusalem etter at byen i 637 e.Kr var blitt erobret av muslimene. Han avslo imidlertid tittelen av rex (konge), og kalte seg i stedet princeps, en tittel som ser ut til å ha blitt valgt som løsning for på samme tid uttrykke monarkisk autoritet men unngå tittel av konge. Men om Godfrey ikke var konge i navnet, ble han åpenbart oppfattet som hersker over regnum Christi, valgt av Gud. Kronikøren Albert av Aachen, som selv deltok på det første korstoget, beskrev Godfrey som den høyeste jordiske autoritet i Jerusalem: summus princeps Iherusalem og summus post Deum dominator Iherusalem. Godfrey de Bouillon tok også i bruk en tittel med betydning av forsvarer av Den Hellige grav, advocatus Sancti Sepulchri.

Det er antatt at vår Orden hadde sitt utgangspunkt i investituren av riddere som reiste til Det Hellige land på 1100-tallet for å forsvare de hellige stedene og Det latinske kongedømmet Jerusalem, og ifølge tradisjonen var det nettopp Godfrey de Bouillon, advocatus Sancti Sepulchri, som etablerte det som etter hvert utviklet seg til å bli Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem. Godfrey de Bouillon skal også ha vært den første til å bære det såkalte Jerusalemkorset, vår Ordens heraldiske merke. Jerusalemkorset skal påminne oss om Kristi fem sår, og er et symbol på den enorme betydning av Påskemysteriet. Mens Det Latinske kongedømme Jerusalem førte korset i gull, er vår Ordens farge rødt, en påminnelse om blodet vår Herre ofret på Golgata.

Når korsfarerne hadde erobret deler av Det Hellige land samt Jerusalem, etablerte de et sekulært monarki som skulle styre over regnum Iherusalem og forsvare den kristne befolkningen. Ved Godfreys død 18. juli 1100 ble broren Baldwin valgt til å etterfølge ham. I motsetning til sin eldre bror antok han tittelen av rex (konge). Baldwin I regjerte deretter over Det latinske kongedømmet Jerusalem, og titulerte seg på følgende vis: Balduinus rex Iudee et Iherusalem ac defensor sanctissimi Sepulchri domini nostri Ihesu Christi.

Etter erobringen av Jerusalem grunnla pave Urban II Det Latinske Patriarkatet av Jerusalem. Gravkirken ble dets katedral, der domkapittelet skulle assistere patriarken i hans oppgaver. I 1114 omdannet den latinske patriarken Arnulf de Roher domkapitlet fra sekulære til regulære kanniker. Disse Canonici Ecclesiae Dominici resurrectionis fulgte St.Augustins regel og sverget lydighet til patriarken. Det var omkring denne Ordo canonicus custodum Sancti Sepulchri at de legmenn vi kan rekne som forgjengerne til vår Orden, Ordo Equestris Sancti Sepulchri, samlet seg. Dette var en meget sammensatt gruppe som inkluderte alle som ble kalt fratres, famuli, clientes Sepulchro dedicati eller milites Sancta Sepulchri. Blant disse finner vi også korsfarere som følge av skader eller alderdom søkte til Graven for å vie sitt liv til bønn og kontemplasjon. De sistnevnte utgjorde ingen strukturert organisasjon, men sverget lydighet til Kirkens prior.

De såkalte famuli og clientes var nobiles og burgenses som hadde sverget en ed på at de skulle opprettholde og beskytte kannikene i Den Hellige Gravs kirke, og det var fra denne gruppen de såkalte sergentes ble rekruttert. De personer som gikk under benevnelsen dedicati eller milites var adelsmenn som temporært eller til evig tid hadde viet seg i tjeneste til Den Hellige Grav, klare til å kjempe sub titolo ac pro honore Sancti Sepulchri. De utgjorde en løselig organisert gruppe av riddere betrodd beskyttelsen av Den Hellige grav og De Hellige stedene, og kan ikke reknes som en formell etablering av en militia eller ridderorden. Vi har ingen kilder for at det i den tid Det latinske kongedømme Jerusalem eksisterte (1099-1291) ble tilknyttet en militær ridderorden av Den Hellige Grav, tilsvarende Tempelridderne eller Hospitallerordenen. Disse milites var underlagt kongen av Jerusalem, og det kan nok være i en slik sammenheng vi må forstå tradisjonen for at kong Baldwin I i 1103 skal ha skrevet den første konstitusjonen til Ridderordenen av Den Hellige grav i Jerusalem.

 

1099-1336

Følgende sitat er en beskrivelse av Den Hellige Grav i Jerusalem og dets nærmeste omgivelser i The Rothelin Continuation of the History of William of Tyre fra andre halvdel av 1200-tallet:

 

”Straight on from the Hospital was the main entrance into the Sepulchre. In front of this was a fine open area paved with marble. To the left of the door into the Sepulchre was the church of St.James of the Jacobites. On the right and adjacent to the entrance were steps leading up to Mount Calvary. At the top of the Mount was a beautiful chapel leading into the church of the Sepulchre. Another flight of steps led down just inside the church entrance. Below Mount Calvary lay Golgotha. On the right was the Sepulchre’s bell-tower, an also a chapel called Holy Trinity. This chapel was large and roomy, for all the brides in the city came to be married there, and it also held the font in which children were baptised. The chapel was directly adjacent to the Sepulchre and had a door leading into the church. Straight on from this door stood the Monument, and here the church was completely circular, and open above, not covered. The Monument itself was vaulted over, and contained the stone of the Sepulchre.

Outside the Monument, at the apsidal end, was an altar called the Chevet, where mass was sung every day at dawn. A wide paved area surrounded the Monument, so that processions could move all round it. Next, going east, was the Sepulchre choir where the canons sang; this was long. Between the canons’ choir and the Monument there was an altar where the Greeks sang mass, but there was at partition separating the two, with a door leading from one to the other. In the centre of the canons’ choir stood a marble lectern known as the Compass; there they read the epistle. To the right of the high altar of the choir was Mount Calvary, so that when they were singing the mass of the Resurrection, the deacon singing the Gospel would turn towards Calvary as he said, “Crucifixum”. Then he would turn towards the Monument, saying, “Surrexit, non est hic”. And he would point: “Ecce locus ubi posuerunt eum” [‘Crucified. He is risen, he is not here. There is the place where they laid him.’ Matthew 28.6]. Then he would turn back and continue his Gospel. In the choir apse was a door by which the canons came in to their stalls on the right.

Between this door and Mount Calvary was a very deep cleft with stairs down into it, and here there was a place called St Helen. That is where St Helen found the cross, the nails, hammer and crown. Into this cleft, at the time Our Lord was buried, they used to throw the bodies of thieves who had been crucified, hanged, or had their feet, hands or heads cut off. All the justice that was done, was done on Mount Calvary. It was given the name “Calvary” because executions and all the requirements of the law were done here, and it was there they shaved the limbs that criminals were condemned to lose.

As the canons left the Sepulchre, they had their dormitory on their left and the refectory on their right, next to Mount Calvary. Between these two lay their cloisters and courtyard. In the centre of the courtyard was a large opening through which one could see St Helen’s chapel down underneath it, for otherwise it could not be seen at all.”

1336-1847

1336 er et sentralt år for vår Orden. Da finner vi den første dokumenterte Miles in Coelesti Hierusalem. Hans navn var Wilhelm von Boldensel. Han beskrev hvordan han hadde mottatt ridderslaget ved Graven, og at han selv deretter hadde slått to andre personer til riddere. Det som også er verdt å merke seg er opplysningen om at von Boldensel utførte investituren med etterlevelse av ”the other formalities that are by custom used for receptions into the ’militaris ordnis’.” Dette er viktig, fordi det vitner om at det allerede i 1336 var etablert en tradisjon for hvordan en investitur skulle foregå. Ved å legge sammen Wilhelm von Boldensels opplysninger og senere rapporter om slike investiturer er det således mulig å slutte seg til hvordan dette foregikk like fra begynnelsen.

En sveitsisk munk ved navn Felix Fabri (1441-1502) gjennomførte en pilegrimsreise til Det Hellige Land og gav i sin Dissertatio historica sistans vita et scripta en detaljert beskrivelse av både investituren ved Den Hellige Grav og den etterfølgende prosess. Han forfektet videre at disse ridderne ble medlemmer av en utvalgt elite, ”superior of all other knights of the world”. En ordenshistoriker har blant annet skrevet at ”For many lay knights, as opposed to the professed knights of Saint John and the Teutonic Order, this was considered the apogee of Christian Knighthood.” De som mottok investituren ved Graven er omtalt som “riddere av Den Hellige Grav”, “av det himmelske Jerusalem”, “av Jerusalem” eller “i Jerusalem”.

Av bevarte dokumenter fra perioden 1336 til 1498 er det registrert 84 som omtaler en eller flere personer som mottok investituren ved Den Hellige Grav (20 fra 1300-tallet; 633 fra 1400-tallet). Men som følge av at det bevarte kildematerialet for denne perioden ikke er komplett, må vi kunne anta at tallet på riddere var høyere i begge disse århundrene. Det framgår samtidig at de fleste av de tidligste investiturene ble utført av riddere som selv var besøkende ved Graven. Vi finner også at hver enkelt som ble slått til ridder måtte donere mellom fem og ti dukater til støtte og vedlikehold av Den Hellige Grav. I denne tidligste perioden var det også et vilkår å kunne presentere bevis for adelig herkomst for å bli tildelt dette ridderslaget.

Paven anså det selvfølgelig som viktig å både opprettholde og vedlikeholde De Hellige stedene, og til dette trengte han inntekter. En måte å oppnå dette på var nettopp å gi ridderslag ved Den Hellige Grav, da en av forutsetningene for å motta investituren som nevnt var at den enkelte adelsmann donerte en pengegave til blant annet vedlikehold. Av den grunn var det også viktig å opprettholde muligheten for å gi ridderslaget ved Graven uten at en ridder var til stede. I 1485 gav derfor pave Innocent VIII en ordo som autoriserte biskoper å utføre investiturer. Vi kan ikke med sikkerhet fastslå når Custos (formynder, verge, beskytter) av Den Hellige Grav ble gitt autoritet til å utføre denne handling. Det er blitt hevdet at det var pave Alexander VI som gav dette privilegium en gang mellom 1496 og 1498. Men i en historie om Det Hellige Land skrevet av fr Francis Quaresmius, som selv var Custos fra 1618, leser vi at dette privilegium ble overdratt av pave Leo X i 1516. Det kan imidlertid med sikkerhet slås fast at Custos utførte slike investiturer også før 1516, og i så fall var pave Leos brev kun en bekreftelse av et allerede eksisterende prerogativ.

Første gang Custos’ privilegier ble konfirmert var i pave Pius IVs bulle Divina disponenta clementia fra 23. juli 1561, men da bare i generelle former. En detaljert gjennomgang av disse privilegiene fant sted først 7. februar 1746, i pave Benedict XIVs bulle In supremo militantis Ecclesiae. Krav ved opptak i ridderordenen ble spesifisert, deriblant en fastsettelse av beløp for gaver ved opptagelse. Et viktig tillegg ved denne bullen var at paven utelot kravet om å bekjempe tyrkerne, noe som tidligere hadde vært en forutsetning for ridderslaget. Første gang ordene Equites Ordiniis SS. Sepulchrible benyttet i et pavelig dokument var i 1708, i en forordning kunngjort av Kongregasjonen for utbredelse av troen, under pave Clement IXs styre. Selve grunnleggelsen av Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem som en ridderorden underlagt Den Hellige Katolske og Apostoliske kirke fant imidlertid sted først i 1847.

 

 

» CURABITUR